Lyden av stillhet
Forrige uke rundet jeg omtrent tretti år. Til bursdagen hadde jeg sagt at jeg ønsket meg en ting. En brun Tivoli Pal radio. Egentlig har jeg ønsket meg den lenge. Men man kan jo ikke få alt, dog når det bare kommer et ønske så fant min mann ut at det nok var alvor. Og det var det, jo. Den brune radioen ville passe perfekt på mitt nye, turkise skap.
Vanligvis er jeg en elsker av stillheten. Jeg kan ikke fordra tv eller radio som bakgrunnsstøy, lyden fra dataspill eller høylydt klapping får meg til å freake ut. Mann og barn synes nok at jeg er litt vel kresen, men jeg tror at når man tilbringer en hel skoledag med tenåringer og noen timer med pratsomme kollegaer så har man fått sin kvote støy i løpet av dagen. Da er det godt å kjenne på lyden av stillhet.
Men nå, som jeg ikke er i jobb, kan jeg godt høre på radio. Men hva? Tips mottas med takk!
På selve dagen var mamma og pappa innom med noen blomster. Lyselilla som passet perfekt på det nye skapet. I dag så de rufsete ut og derfor måtte jeg glede meg selv med noen mørkelilla. Nydelige blomster.
