De små tingene i livet

I utgangspunktet var planen å gå tolv turer fra turboka i år, men nå er året snart omme og jeg har bare gått åtte. Helt greit. Det har vært åtte flotte turer.

Denne gangen var målet å se havet. Turen startet på et fort i nabokommunen. Min søster, ungene og jeg vandret med friskt mot. Ja, uten kart. Det sto jo så enkelt forklart i boka. Første hindring var den sure pretenåringen fra forrige tur. Kan noen minne meg på at hun blir hjemme neste gang?

I området rundt fortet er det mange bunkerser. Slike spennende ting må selvsagt sees nærmere på.

Turen gikk veldig fint i starten. Tydlig kjerrevei, som det sto i boka, og med slikt et nydelig klart og kaldt vær var det virkelig deilig å komme seg ut.

Så forsvant plutselig kjerreveien, og den tydelige, umerkede stien som boka lovet ble også borte. Eller, vi fant den ikke. Andre hindring.

Vi visste vi vær nær sjøen. Vi hørte havlydene og så det langt borte, men vi hadde ingen idé om hvordan vi kunne komme oss dit på en ordentlig måte.

Hindring nummer tre la en stopper for videre utforsking av området. Mørket. Det er ikke så veldig kult å havne på forsida av avisa fordi man ikke har vett til å snu når mørket kommer.

Dette er nok turen for en sommerdag med ubegrenset tilgang på lys.

Vel hjemme var det klart for årets jule-og spillekvelds med mine foreldre og søster med mann. Tradisjoner må man ta vare på.

Ja, for ordens skyld skal jeg starte med å fortelle at ingen har dødd, men når man er så syndig og drar med seg en snart tolvåring på tur blir man virkelig gjort oppmerksom på virkningen av turgåing. At hun ikke har meldt oss til Barnevernet etter dagens fysisk utskeielse er kun flaks. Men bevares. Det kan jo være at noen av de som hørte oss i skogen gjør det. Tur med pretenåringen er en opplevelse i seg selv.

Da var det lenge siden vi sist gikk tur. Sommeren er hagetid og ikke tid for og tusle rundt i skauen, men i dag var det bestemt at vi skulle på tur. Og siden pappen i huset har vært litt bortreist bestemte vi at alle skulle være med. Jentene bakte krydderkake til turen og vi kokte kakao. Alle muligheter var tilstede for en flott tur. Og turen var flott og heldigvis var den ikke til å dø av hele tiden. Vi hadde med soppboka for å sjekke sopp (men vi er så pinglete at vi ikke tør plukke for å spise) og det finnes utrolige mange flotte sopp. Og det er deilig å sitte med kakao og krydderkake på en topp. Vi kom ikke til den høyeste toppe, til guttungens fortvilelse, men jeg har lovet at vi to skal ta den og en enda høyere topp alene en annen dag.

Og alle var definitivt ikke enige om at det hadde vært en fin tur.

De andre turbokturene våre finner du her.